På taket av dem amerikanske ambassaden, på slutten av årskonferansen til TEK Norge (nettside) for to uker siden, står jeg med Helene (LinkedIn), sjefen for Onnec Norge, og utbryter. «Øy, vi burde jo starte organisasjonen datasenterdamer!». Helene griper tak i Bjørn (LinkedIn) fra Norsk Datasenterindustri (nettside), og sier til ham «vet du hva, vi starter datasenterdamene!» hvorpå han gledelig og med et smil svarer «jamen det støtter vi! Datacenter dames! Det har vi snakket om at vi trenger». «Jada!» fortsetter Helene. «Her har du leder» (hun peker på meg) «og nestleder!» (hun peker på seg selv). «Flott» sier Bjørn, like glad. «Vi lanserer dere på møtet i september!»
Og snipp snapp snute…
Neida. Dagen derpå tenkte jeg at jeg hadde vært en idiot. Hvorfor skal jeg liksom tro at det er nødvendig med et kvinnenettverk? Det er jo bare meg som er usikker sosial og trekker til de som jeg vet er snille…. som nesten alltid er damer…. som ikke umiddelbart lar blikket flakke etter andre, noen «bedre», å prate med – men de holder blikkontakt og lytter. Jeg føler meg oftere kompetent når jeg snakker med andre damer. Jeg føler meg oftere usikker når jeg snakker med menn. Hvorfor i alle dager er det sånn?
Men sånn er det. Og hver gang det er noe sosialt i bransjen, scanner jeg rommet; hvilke damer kjenner jeg her? Og så oppsøker jeg dem. Fordi jeg er sikker på at de vil ta meg godt imot. Det betyr ikke at mannfolka rundt ville tatt meg dårlig imot – men det er min usikkerhet som gjør at jeg trekker til andre damer. Søsterskapet føles tryggere.
Uttrykket «kvinner er kvinner verst»… jeg vet ikke hvor det kommer fra. Jeg opplever bare Søsterskapet. Kvinner som løfter hverandre frem, heier hverandre frem, som ser hverandre, støtter hverandre og trøster hverandre. Kvinnenettverk er et gode – og i noen områder kan det virke nødvendig. Ikke fordi mannfolka gjør noe feil, men det er en trygghet i Søsterskapet som menn aldri helt har klart å gjenskape – selv om både intensjonen, ambisjonen og ønsket er genuint tilstede.
Så jeg begynte å snakke med folk om å lage en organisasjon om datasenterdamer i Norge. Under Global Datacloud Congress i Cannes (nettside) møtte jeg både iMWomen (nettside), og FWD Forum for women in Data Centers (LinkedIn), som heiet på initiativet og ønsket meg velkommen om jeg ville eventuelt tilknytte organisasjonen til dem. Og alle damer jeg har snakket med om dette initiativet, har vært positive. De godt voksne damene hadde blant annet med seg sine pre-MeToo historier, og glød om å verne om profesjonalitet uten å blande inn seksualitet – yngre damer hadde meg seg sine historier om glasstak og usikkerhet, manglende nettverk og ønsket om trygge mentorer de kan spille ball med. Til og med folk som bare helt perifert er tilknyttet datasenterbransjen har blitt entusiastiske over initiativet («kan jeg bli med selv om jeg bare sporadisk, en gang eller to i året, er innom et datasenter?») og jeg kjenner at denne overveldende positive reaksjonen har både overrasket meg – og gitt meg mer motivasjon.
I dag kjøpte jeg domenet dcdames.no – og har ikke akkurat laget nettside enda (derfor denne teksten på min egne blogg). Så nå tenker jeg at neste steg er å samle sammen interessenter til et oppstartsmøte med agenda å lage misjon, visjon og en plan for hva vi skal faktisk gjøre. Og så lage denne nettsiden da, med egen e-postkontoer. Og så tror jeg jommen vi får til å lansere dette i september. Jeg mener, hvor vanskelig trenger man å gjøre det? Vi kjører på!
I mellomtiden; er du litt sånn passe interessert i å bli med helt fra starten av, hjelpe meg med å spre ordet, bygge nettside, lage rammer for denne organisasjonen? Ta kontakt! Jeg lager en mailingliste.
