Her kommer en tekst jeg skreiv i kjølvannet av pressekonferanse fra digitaliseringsminister og energiminister i dag morges (link til NRK-sak)
Jeg sendte den til NRK, de ville ikke ha den, jeg la den ut på Linkedin, og fikk kjeft fra person på fødiverset om at da får jo ikke de lest den, så da legger jeg den ut her også.
Alt for mine darlings på mastodon. Så here goes:
I dag kunngjorde regjeringen at den setter i gang arbeidet med en egen konsesjonsordning for datasentre. Næringen skal sorteres etter hvor samfunnsnyttig den er.
Digitaliseringsminister Torgeir Micaelsen (Ap) og energiminister Terje Aasland (Ap) er åpne på at «samfunnsnyttig» er en vanskelig avveiing. Det eneste sikre er at krypto-utvinning ikke er det. Diplomatisk blir det kommentert at «tjenester som blir brukt av mange samfunnsborgere og bedrifter, kan bli ansett som samfunnskritiske.»
Foreløpig er dette altså en annonsering av at noe skjer – uten at man helt har definert hva.
Jeg jobber i en datasenteroperatør. En slik konsesjon kan være positiv for oss; vi krysser sannsynligvis av i alle bokser for samfunnsnyttig datasenter. Men jeg har en kjepphest som ikke bare handler om meg og mitt.
Datasentre er ulike. Noen er store, noen små, noen med én kunde, noen med mange.
Noen datasentre drifter selve internett – ikke bare innhold på nettet. Denne funksjonen har så godt som vært fraværende i debatten (som stort sett handler om «sykehus/politi» vs «KI, kattevideoer og krypto»).
Nettverk er samfunnsnyttig.
Internett er det mest vellykkede samarbeidsprosjektet i menneskehetens historie. Nettverket ble ikke bygget av én stat, én leverandør eller én myndighet, men av personer og små grupper som ble enige om protokoller, i åpne forum, uten sentral ledelse og uten noen som eier sluttresultatet.
Nettverket blir mer resilient og mer effektivt for alle, jo flere som kobler seg på. Styrken sitter i koblingene. Datasentre er altså ikke bare en leverandør av tjenester; datasentrene er en del av infrastrukturen selv, blodårene som får internett til å fungere. Norsk trafikk flyter direkte mellom nære nett i stedet for å kjøres utenlands. Resultatet er kortere svartid, færre hopp og høyere sikkerhet.
Problemet for konsesjonen er at disse funksjonene er usynlige i en innholdsbasert vurdering. Tenk deg et datasenter som hovedsakelig driver med KI-beregninger for én stor (utenlandsk) kunde. Typisk ikke vurdert som samfunnsnyttig? Samme datasenter huser også nettverk som trafikk mellom norske aktører går gjennom – slik at informasjonen fra A til B går raskere og mer effektivt. Grisgrendte strøk får bedre kommunikasjon. Det kan igjen bli lettere å drive teknologibedrifter utenfor bystrøk. Har bygget da like lite samfunnsnytte? Eller er det den ene mest kjente kunden som har lite samfunnsnytte?
De som skal utforme definisjonen, vet sannsynligvis dette (?). Men slik den politiske debatten går – med sterke meninger om utenlandsk eierskap, unyttig strømbruk og usunt innhold – er det lett at usynlig infrastruktur går under radaren.
Derfor må vurderingen av samfunnsnytte av datasenter ikke bare stille spørsmålet «hva lagres og regnes det på her?», men også «hva går gjennom dette bygget, og hva skjer med nettverket hvis dette bygget forsvinner?».